Endelig har jeg fått på plass nytt speil i gangen. Tenk å glemme å bestille speil til seg selv, gang på gang. Tenker bare butikk du og ikke på huset ditt, sier noen småjenter her. Ja det er kanskje noe i det. Speilet er fra Bloomingville og kan også henge andre veien. Massiv treramme og stort og flott. Og jeg kan endelig se hele meg, og pus da, som aldrig er langt unna, og klarer å lure seg med på bildet;)Ny tunika og bukse har jeg også fått meg. Tjihi, bra jeg ikke glemmer å handle klæ til meg selv også. Det er liksom så veldig synlig.
(har 1 stk. igjen av speilet i butikken - ikke i nettbutikken, tunika fra Ester Elenora og bukse fra Vintage by Fe, finner du i nettbutikken: www.wallas-verden.no )
Kommoden er også fra Bloomingville og her er altså 18 skuffer med familiens luer og votter. Pappa har en skuff til hanskene sine. Mamma to skuffer og jentene 5 skuffer hver. Og det funker. Det testet vi ut sist vinter.
Bestefars gamle almanakker og badmingtonrackerter fra loppemarked gjør det koslig på kommoden, og tar opp brunfargen ifra gulvteppet og det blå i bildet.
Teppet og trappetrinnene skulle vi egentlig også pusse opp når vi kjøpte huset og pusset opp alt det andre. Men det ble stående igjen, og nå har det snart gått 5 år. Plager ikke meg så det blir nok slik en stund til.
Å få seg et bryllupsbilde er jo ingen billig afære, så jeg syns jo det må hange en eller annen plass i huset. Vi giftet oss ombord i en gammel seilskute. Det kan jeg vise mer av en annen gang.
Videre opp trappen har jeg en egenlaget knaggrekke. Den har sin egen historie.
Og den historien er ganske så lang.... Det var nemlig slik at lenger nede i gaten her, sto 3 hus som skulle rives. Bak i hagen til det eldste huset sto et uthus og det hadde noen flotte uthusdører. Ja selve huset hadde jo også fine dører og sprossa vinduer. Så jeg tok mot til meg og ringte gåreier for å spørre om det var mulig å få kjøpe noe av det. Men der var bare en kontordame som ikke ville sette meg videre. Hun skulle spørre for meg. En stund etterpå var beskjeden fra kontordamen at; nei det kunne de ikke ta stilling til nå, de viste ikke når det skulle rives og nei det var altfor vanskelig, osv, osv. Så sto det slik i et år og vel så det. Jeg kjører forbe til og fra jobb og ser med lange øyne inn på eiendommen. Også en dag, tidlig på våren, når jeg skal på jobb, så er hele huset og uthuset knust til pinneved. Det var bare en stor haug med plank der. De hadde ikke tatt vare på noe...... Jeg ble så lei meg. Det er så dårlig gjort. Også mitt i en tid da snøen lavet ned og det var umulig å snoke rundt og leite etter noe brukendes. For det kunne jo hende at dørene ikke var helt knust. Jeg tok meg en tur for å se. Men alt var bokstavlig talt knust. Det var mørkt og iskaldt og jeg fikk bare dradd en plankebit utav det som en gang var uthuset bak i hagen. Huset var alt kjørt bort. Men igjen lå vindusramme som du ser står på trappeplatået vårt. Tenk et så fint hus, og det eneste som er igjen er kaggrekken min.
(har 1 stk. igjen av speilet i butikken - ikke i nettbutikken, tunika fra Ester Elenora og bukse fra Vintage by Fe, finner du i nettbutikken: www.wallas-verden.no )
Kommoden er også fra Bloomingville og her er altså 18 skuffer med familiens luer og votter. Pappa har en skuff til hanskene sine. Mamma to skuffer og jentene 5 skuffer hver. Og det funker. Det testet vi ut sist vinter.
Bestefars gamle almanakker og badmingtonrackerter fra loppemarked gjør det koslig på kommoden, og tar opp brunfargen ifra gulvteppet og det blå i bildet.Teppet og trappetrinnene skulle vi egentlig også pusse opp når vi kjøpte huset og pusset opp alt det andre. Men det ble stående igjen, og nå har det snart gått 5 år. Plager ikke meg så det blir nok slik en stund til.
Å få seg et bryllupsbilde er jo ingen billig afære, så jeg syns jo det må hange en eller annen plass i huset. Vi giftet oss ombord i en gammel seilskute. Det kan jeg vise mer av en annen gang.Videre opp trappen har jeg en egenlaget knaggrekke. Den har sin egen historie.
Og den historien er ganske så lang.... Det var nemlig slik at lenger nede i gaten her, sto 3 hus som skulle rives. Bak i hagen til det eldste huset sto et uthus og det hadde noen flotte uthusdører. Ja selve huset hadde jo også fine dører og sprossa vinduer. Så jeg tok mot til meg og ringte gåreier for å spørre om det var mulig å få kjøpe noe av det. Men der var bare en kontordame som ikke ville sette meg videre. Hun skulle spørre for meg. En stund etterpå var beskjeden fra kontordamen at; nei det kunne de ikke ta stilling til nå, de viste ikke når det skulle rives og nei det var altfor vanskelig, osv, osv. Så sto det slik i et år og vel så det. Jeg kjører forbe til og fra jobb og ser med lange øyne inn på eiendommen. Også en dag, tidlig på våren, når jeg skal på jobb, så er hele huset og uthuset knust til pinneved. Det var bare en stor haug med plank der. De hadde ikke tatt vare på noe...... Jeg ble så lei meg. Det er så dårlig gjort. Også mitt i en tid da snøen lavet ned og det var umulig å snoke rundt og leite etter noe brukendes. For det kunne jo hende at dørene ikke var helt knust. Jeg tok meg en tur for å se. Men alt var bokstavlig talt knust. Det var mørkt og iskaldt og jeg fikk bare dradd en plankebit utav det som en gang var uthuset bak i hagen. Huset var alt kjørt bort. Men igjen lå vindusramme som du ser står på trappeplatået vårt. Tenk et så fint hus, og det eneste som er igjen er kaggrekken min.
